It is easy, when taking a picture, to hold the camera not quite perfectly vertical, resulting in a picture where things are tilted at an angle. In GIMP, the way to fix this is to use the Rotate tool. Activate this by clicking its icon in the Toolbox, or by pressing the Shift+R while inside the image. Make sure the Tool Options are visible, and at the top, make sure for «Transform:» that the left button («Transform Layer») is selected. If you then click the mouse inside the image and drag it, you will see the image rotate as you drag. When the image looks right, click Rotate or press Enter, and the image will be rotated.

Det er ikkje alltid like lett å treffa den rette rotasjonsmengda første gongen, og det er freistande å korrigera litt med nye rotasjonar både ein og fleire gonger. Dette bør du helst unngå. Metoden som vert brukt ved denne forma for rotasjon, gjer at biletet vert litt meir uskarpt for kvar rotasjon, same om du roterer biletet mykje eller lite. Kanskje ikkje merkbart om du roterer biletet éin gong, men før eller seinare vil du tydeleg kunne sjå resultatet. Du omgår problemet enklast ved å nullstilla biletet (Angre) mellom kvar rotering.

Fortunately, GIMP provides another way of doing it that is considerably easier to use: in the Rotate Tool Options, for the Transform Direction you can select "Corrective (Backward)". When you do this, instead of rotating the image to compensate for the error, you can rotate its frame to line up with the error. If this seems confusing, try it and you will see that it is quite straightforward.

Når du har rotert eit bilete, vert det nokre trekanta «hol» i kvart hjørne. Ein måte å verta kvitt desse hola på, er å fylla dei med ein eller annan høveleg bakgrunn. Ein betre måte er å «stussa» (beskjere) biletet litt. Altså å skjera ut ein passeleg bit av biletet, utan å ta med hjørnehola. Sjølvsagt er det aller beste å halda kameraet så rett som mogeleg når du tek biletet, men det er ikkje alltid like enkelt det heller.

Når du fotograferer, har du ein viss kontroll med kva som kjem med på biletet. Likevel hender det at du seinare oppdagar at biletet kan forbetrast ved å klippa bort uvedkomande ting. Ofte er det også rom for forbetringar ved å endra utsnittet slik at dei viktigaste elementa kjem i dei såkalla nøkkelpunkta. Ein tommelfingerregel, som ikkje bør følgjast altfor slavisk, er «tredelinga». Denne regelen seier at dersom du delar eit bilete i tre, både vassrett og loddrett, skal dei viktigaste elementa i eit bilete plasserast der desse linjene kryssar kvarandre.

For å beskjera eit bilete, klikkar du på beskjeringsverktøyet i verktøykassen, eller trykkjer Shift+C medan du er innføre biletet. Når du no klikkar og dreg innføre biletet, vil du sjå eit rektangel som viser kva som vert att og kva som vert klipt vekk. Når alt er slik du vil ha det, trykk Enter. Merk: viss Slett klipte pikslar i innstillingane for klippeverktøyet er slått av, vert dei klipte pikslane ikkje fjerna frå biletet, berre dei synlege delane vert justerte.

Trass i avanserte system for eksponeringskontroll, vert bilete tatt med digitalkamera ofte over- eller undereksponerte. I tillegg er det nokså vanleg med fargestikk, altså at biletet har for mykje eller for lite av ein farge. I GIMP er det lagt inn mange ulike reiskap for å korrigera fargane i eit bilete, frå automatiske verktøy som vert slått på med eit klikk, til avanserte hjelpemiddel der du kan finjustera alle parametrane manuelt. Me byrjar med dei enklaste.

I GIMP finn du fleire automatiske verktøy for korrigering av fargar. Sjølv om dei kanskje ikkje alltid fører fram til dei resultata du er på jakt etter, er dei raske å prøve ut og kan i det minste gje ei rettleiing om kva som bør gjerast med biletet ditt. Med unnatak av «autonivå», finn du desse verktøya i hovudmenyen under Fargar → Auto.

Her er ein omtale av dei ulike hjelpemidla:

Dette var dei automatiske fargejusteringane. Finn du at ingen av desse gjer nøyaktig det du ønskjer, må du over på dei interaktive fargeverktøya. Alle desse, unnateke éin, kan nåast via Fargar → Auto i hovudmenyen.

Det enklaste av desse verktøya er lysstyrke/kontrast. Du kan ikkje gjera så svært mykje med dette verktøyet, men det kan vera til nytte når du skal korrigera over- eller undereksponerte bilete. (Derimot er det ubrukeleg til å korrigera fargefeil). Verktøyet har to glidebrytarar som du brukar for å stilla inn «lysstyrke» og «kontrast». Har du merkt av for førehandsvising, og det bør du, kan du sjå resultata direkte på biletet. Kjem du fram til ei innstilling du er nøgd med, klikkar du OK og biletet er endra. Kjem du ikkje fram til noko fullgodt resultat, klikkar du Avbryt, og alt vert som før.

Eit meir avansert, men berre litt vanskelegare, verktøy er «Tonenivå». Dialogvindauget for dette verktøyet ser noko innvikla ut, men til vanleg bruk greier det seg med det området som er merkt som «Inngangsnivå» og dei tre trekanta sleideknottane på skalaen like under histogrammet. Den lettaste måten å lære seg korleis verktøyet verkar, er å prøve seg fram. Forsikra deg om at du har merka av for førehandsvising. Skulle du likevel ha behov for nærare opplysningar, kan du kikke på nivåverktøya. Sjå også under «Automatisk tonenivå» ovanfor.

Eit svært kraftig verktøy for å korrigera eksponeringsfeil, er kurveverktøyet. Med dette verktøyet kan du gjera alt det dei to føregåande verktøya kan gjera berre ved å dra kontrollpunkt rundt på ei kurve i ei grafisk framstilling av fargeverdiane i biletet. Samla for alle fargane, eller kvar farge for seg. Igjen er det vel nok å minna om at den enklaste måten å læra seg bruken av verktøyet er å prøva seg fram, etter at du har forsikra deg om at førehandsvisinga er slått på. Skulle du likevel ha behov for nærare opplysningar, kan du kikka på kurveverktøyet.

Ein annan måte å kontrollera lysstyrke og kontrast på, er å laga eit nytt lag over det laget du arbeider med. Set modus for det nye laget til multipliser. No kan du teikna med ulike gråtoner, frå svart til kvitt, der du ønskjer endringar i biletet. Unngå å teikna med farge, dersom du ikkje ønskjer fargeskift i biletet. Dess lysare grå du brukar, dess mindre endringar. Kvit farge gjev ingen forandringar. Du bør bruka diffuse penslar. Harde penslar kan gje uønskte effektar ved overgangane. Juster deretter blandingstilhøvet med glidebrytaren som styrer kor gjennomsiktig det nye laget skal vera.

Modus multipliser kan berre gjere deler av biletet mørkare. Har du bruk for å gjere deler av biletet lysare, vel du i staden modus divider. Det finst ein avansert måte å henta fram maksimalt med detaljar i biletet uansett opp- eller nedtoning:

I tillegg til multipliser og divider kan du kanskje oftare få til brukbare effektar med andre modus som t.d. etterbelys eller avskugging. Ver likevel litt forsiktig med desse filtra. Dersom du etter ei lita stund med eksperimentering riv deg laus frå datamaskinen, vil du kanskje oppdaga at sola er i ferd med å stå opp. Det er fort gjort å verta riven med. Dessutan er det slik at dess fleire val du har, dess vanskelegare er det å bestemma seg.

Dersom biletet ditt har fargestikk, dvs. for mykje raudt, grønt eller blått, kan dette lett korrigerast ved hjelp av verktøyet for justering av fargenivå. Korriger kvart fargenivå for seg. Dersom dette ikkje vert bra nok, kan du forsøka verktøyet for å justera fargebalansen, eller kurveverktøyet. Desse to siste er likevel vanskelegare å bruka til denne oppgåva enn den første. (Dei er derimot ypparlege til andre oppgåver og spesielle effektar).

Sometimes it is hard to tell whether you have adjusted colors adequately. A good, objective technique is to find a point in the image that you know should be either white or a shade of gray. Activate the Color Picker tool (the eyedropper symbol in the Toolbox), and Shift-click on the aforesaid point: this brings up the Color Picker dialog. If the colors are correctly adjusted, then the red, green, and blue components of the reported color should all be equal; if not, then you should see what sort of adjustment you need to make. This technique, when well used, allows even color-blind people to color-correct an image.

If your image is washed out—which can easily happen when you take pictures in bright light—try the Hue/Saturation tool, which gives you three sliders to manipulate, for Hue, Lightness, and Saturation. Raising the saturation will probably make the image look better. In some cases it is useful to adjust the lightness at the same time. ( «Lightness» here is similar to «Brightness» in the Brightness/Contrast tool, except that they are formed from different combinations of the red, green, and blue channels.) The Hue/Saturation tool gives you the option of adjusting restricted subranges of colors (using the buttons at the top of the dialog), but if you want to get natural-looking colors, in most cases you should avoid doing this.

Dersom du fotograferar med for lite lys, får du ofte eit motsett problem. Bileta vert for mykje metta. Du kan då sjølvsagt nytta dei same verktøya som ovanfor, men redusera metninga i staden for å auka ho.

Dersom biletet ikkje er skikkeleg fokusert, eller du har ledd på kameraet under fotograferinga, vert biletet uskarpt. Det same kan skje om kamerabatteria er nesten flate. Eit svært uskarpt bilete er det ikkje så mykje å gjere med, men er det berre litt uskarpt kan det kanskje bergast.

Har du bruk for å gjera uklåre bilete skarpare, er filteret gjer skarpare (uskarpmaske) verd eit forsøk. Namnet skriv seg frå ein teknikk som vart brukt i mørkerommet for å gjera kopiane skarpare, men er altså, som ein del andre uttrykk, teke med over i digitalverda. Filteret er eit programtillegg og er tilgjengeleg frå biletmenyen via Filter → Forbetra → Gjer skarpare (Uskarpmaske). Filteret har to parametrar, «radius» og «mengde». Til vanleg vil førehandsinnstillingane gje gode resultat, så du bør prøva desse først. Aukar du anten radius eller mengda, vert effekten forsterka, men du risikerer at eventuell støy i biletet også vert forsterka. I tillegg kan du få nokre merkelege effektar særleg ved skarpe kantar.

I nokre tilfelle kan du få ganske brukbare resultat ved å selektiv gjera spesifikke delar av biletet skarpare med verktøyet slør eller skjerp som du finn i verktøykassen og setja det i «gjer skarpare»-modus. Med dette verktøyet kan du gjera biletet skarpare ved å teikna på det aktuelle området med ein eller annan pensel. Det er likevel vanskeleg å få endringane til å sjå naturleg ut med dette verktøyet. Overgangane vert nok skarpare, men samstundes er det lett å også forsterke eventuell støy som måtte finnast i biletet.

When you take pictures in low-light conditions or with a very fast exposure time, the camera does not get enough data to make good estimates of the true color at each pixel, and consequently the resulting image looks grainy. You can «smooth out» the graininess by blurring the image, but then you will also lose sharpness. There are a couple of approaches that may give better results. Probably the best, if the graininess is not too bad, is to use the filter called Selective Gaussian Blur, setting the blurring radius to 1 or 2 pixels. The other approach is to use the Despeckle filter. This has a nice preview, so you can play with the settings and try to find some that give good results. When graininess is really bad, though, it is often very difficult to fix by anything except heroic measures (i.e., retouching with paint tools).

Nokre gonger har du det motsette problemet: at biletet er for skarpt. Dette kan du løysa ved å gjera biletet litt uskarpt. Heldigvis er det mykje enklare enn å gjera det skarpare. Som oftast skal biletet slørast berre lite grann, så det er det enklaste å bruka eitt av sløringsfiltra. Desse finn du under Filter → Sløring på hovudmenyen. Dette vil gjera biletet litt mjukare. Repeter sløringa til resultatet er akseptabelt.

For å ta bort støv og å retta opp småfeil, er støvfilteret ganske nyttig. Du finn det i hovudmenyen under Filter → Forbetra → Støvfjernar. Det er svært viktig at du brukar dette filteret på små område. Bruk eit av utvalsverktøya og marker feilen som skal rettast opp og eit lite område rundt denne, før du slår på filteret. Området må vere så lite at du lett kan skilja biletpunkta som høyrer til feilen frå dei «normale» punkta. (Dersom du prøver dette filteret på heile biletet, vil du truleg aldri finna ei innstilling som gjev brukbart resultat). I dialogvindauget for «støvfilteret» finn du ei grei førehandsvising. Følg med på denne medan du endrar parametrane med glidebrytarane. Dersom du er heldig, kan du finna ei innstilling som fjernar feilen utan å påverka området rundt for mykje. Dess tydelegare feilen er, dess enklare er det å fjerna han. Dersom det er uråd å finna innstillingar som tek bort feilen, avbryt og prøv på nytt med eit litt anna område på biletet.

Har du fleire feil av denne typen på biletet ditt, må du gjenta prosessen for ein feil om gongen.

Den enklaste måten å fjerna uønskte element frå biletet ditt, er kanskje å bruka kloneverktøyet . Med dette verktøyet kan du teikna på ein del av biletet med utsnitt teke frå ein annan del av biletet, eller frå eit heilt anna bilete. Løyndommen bak effektiv bruk av kloneverktøyet, er at det finst ein høveleg del av biletet som kan «kopierast over» den delen du vil ha fjerna. Dersom områda på biletet er svært ulike det som skal erstatta feilen, har du ikkje mykje å fara med. Heldigvis er det som oftast enkelt å finna høvelege område. Har du eit godt bilete av ei nydeleg strand, berre skjemma av ein dårleg plassert person i bakgrunnen, burde det vere lett å finna eit tomt område av stranda som kan nyttast til å klone over den uønskte personen. Det er heilt forbløffande kor naturleg slik kloning kan sjå ut. Ofte heilt umerkande dersom du arbeider litt med teknikken og er heldig med biletet.

Eit anna verktøy, som kan minne om kloninga er helbredingsverktøyet. Dette tar i tillegg også omsyn til omgivnadane ved kloninga og kan difor i mange tilfelle gje betre resultat enn vanleg kloning. Typisk bruksområde er utbetring av rynker og andre småfeil.

Du kan finna meir om kloning i hjelp for kloneverktøyet. Kloning er meir ein kunst enn ein vitskap, og dess meir du øver deg, dess betre resultat kan du oppnå. Ikkje vert skræmd om dei første forsøka vert mislukka. Øving gjer meister.

I nokre tilfelle kan du oppnå gode resultat ved å fjerna området med feil i og deretter bruka programtillegget «Resynthesizer» for å fylla inn det som manglar. Dette programtillegget vert ikkje levert saman med GIMP, men kan lastast ned frå utviklaren si nettside [PLUGIN-RESYNTH]. Som med mange andre ting, kan tidsbruken variera.

Dette er eit fenomen som kan oppstå når blitslyset vert reflektert frå netthinna til ein person eller eit dyr og tilbake til kameraet. Mange moderne kamera har blitsfunksjonar som skal hindre denne effekten, men dei verkar berre om du brukar dei, og ikkje alltid då heller. Reflekslyset frå eit menneskeauge er alltid raudt, men frå dyr kan dette lyset ha mange andre fargar.

GIMP provides a special remove red eye filter. Make a selection with one of the selection tools of the red part of the eye and then choose the «Red Eye Removal» filter. You may have to fiddle around a bit with the threshold slider to get the right color.

Det finst ikkje noko eintydig svar på kva filformat du bør lagra bileta dine i. Alt kjem an på kva du har tenkt å bruka bileta til.

Sjå under filformat for nærare om dei andre filformata.

Du skriv ut foto frå hovudmenyen gjennom Fil → Skriv ut. Det kan vere nyttig å hugsa på nokre elementære reglar for å unngå overraskingar når du studerer resultatet, eller for å retta dei opp når dei førekjem. Det viktigaste er:

Før du skriv ut noko som helst, bør du kikka på Bilete → Utskriftformat for å sjå kor stor utskrifta vert. Du kan forandra storleiken anten ved å endra høgd og breidd, eller ved å endra oppløysinga. Symbolet viser at desse verdiane er lenkja saman. Normalt bør du ikkje oppheve lenkinga mellom x-oppløysing og y-oppløysing. Vanlege skrivarar brukar same oppløysinga i begge retningane.

Last recommendation: think of checking your margins as well as centering. It would be a pity if a too large margin cuts off some part of your image or if an inappropriate centering damages your work especially if you use a special photo paper.

Digital cameras, when you take a picture, add information to your image about the camera settings and the circumstances under which the picture was taken. This so-called metadata is included in most image files in a structured format called EXIF.

GIMP stores all metadata it can handle when loading an image. When exporting your image, you can select which types of metadata you want included. Not all file formats support all types of metadata. For JPEG files, EXIF metadata will be included if enabled in the export dialog. Besides values that directly depend on changes you made to your image (e.g. dimensions) most values will be saved unchanged from when the image was loaded.

You can view the contents of the EXIF, XMP and IPTC metadata, by using the metadata-viewer plug-in. You can access it via Image → Metadata → View Metadata from the main menu.