Alt i GIMP dreier seg om bilete. Eit bilete vil alltid samsvara med ei bestemt fil, for eksempel ei TIFF- eller JPEG-fil. Du kan også sjå på eit bilete som direkte tilhøyrande eit bestemt visingsvindauge, men dette er ikkje heilt rett fordi det er mogleg å ha same biletet i fleire vindauge. Det er derimot ikkje mogleg å vise fleire bilete i same vindauget eller at eit bilete ikkje har noko vindauge i det heile.

Eit GIMP-bilete kan vere nokså komplisert. I staden for å samanlikna med eit bilete på eit papirark, er det kanskje betre å førestella deg GIMP-biletet som ei bunke med meir eller mindre gjennomsiktige ark. Desse arka vert i GIMP og andre liknande program kalla «lag». I tillegg til desse laga kan eit GIMP-biletet også innehalde utvalsmasker, kanalar og banar. Når GIMP i tillegg til alt dette også har ein mekanisme for å leggje til «vilkårlege» data i biletet, såkalla «parasittar», er kanskje forvirringa total. Fortvil ikkje, det er faktisk enklare i praksis enn det høyres ut til.

I GIMP er det råd å ha mange bilete opne samstundes. Er dei store, kan dette leggja beslag på ei uhorveleg mengde med minne i datamaskinen. Dette ordnar GIMP med eit sofistikert system for minnehandtering som gjer det mogleg å arbeide nokolunde smertefritt til og med med store bilete. Sjølvsagt er det grenser også her, så skal du arbeida med svært store bilete, løner det seg å ha så mykje RAM (arbeidsminne) som det er råd å skaffa seg.

If a simple image can be compared to a single sheet of paper, an image with layers is likened to a sheaf of transparent papers stacked one on top of the other. You can draw on each paper, but still see the content of the other sheets through the transparent areas. You can also move one sheet in relation to the others. Sophisticated GIMP users often deal with images containing many layers, even dozens of them. Layers need not be opaque, and they need not cover the entire extent of an image, so when you look at an image's display, you may see more than just the top layer: you may see elements of many layers. For more info see Introduction to Layers.

Digitale bilete er sette saman av eit nett med kvadratiske pikslar. Kvart bilete har ein storleik målt i to dimensjonar, for eksempel 900 pikslar breit og 600 pikslar høgt. Desse pikslane har ikkje ein fast fysisk storleik. For å setja opp eit bilete for utskriving, brukar vi difor ein verdi kalla oppløysing, definert som forholdet mellom biletstorleiken i pikslar og den fysiske storleiken (ofte i tommar) det skal skrivast ut som. Dei fleste filformata, men ikkje alle, kan lagra denne verdien, ofte uttrykt som ppi— (pixels per inch).

Når ei fil vert skrive ut, vert storleiken på utskrifta bestemt av oppløysinga og også av den fysiske storleiken på pikslane. Det same biletet på 900 × 600 pikslar kan skrivast ut som eit lite kort på 60 × 40 mm utan synlege pikslar, eller som ein stor plakat med store, tykke pikslar.

Bilete importerte frå kamera og mobile einingar har ein tendens til å ha ei oppløysing knytt til fila. Oppløysinga er til vanleg 72 eller 96 ppi. Denne oppløysinga er vilkårleg og sett ut frå historiske grunnar. Du kan alltid endra oppløysninga med GIMP ‒ dette har ingen effekt på dei faktiske biletpikslane. Skal bileta brukast på nettet, på mobile einingar, TV-spel, videospel eller kort sagt alt som ikkje er trykt, er oppløysinga meiningslaus og vet ignorert. I staden vert bileta viste slik at kvar biletpiksel samsvarar med éin skjermpiksel.

Ein kanal er ein enkeltkomponent av ein pikselfarge. For ein farga piksel i GIMP er denne komponenten oftast raud, grøn eller blå, av og til med gjennomsikt (alfa) i tillegg. I eit gråskalabilete er komponentane grå og alfa, og for eit indeksert fargebilete er komponentane indeksering og alfa.

The entire rectangular array of any one of the color components for all of the pixels in an image is also referred to as a Channel. You can see these color channels with the Channels Dialog.

Når eit bilete vert vist på skjermen eller vert skrive ut, vil GIMP setje saman desse komponentane slik at kvar piksel får sin bestemte farge. Nokre uteiningar brukar andre kanalar for raudt, grønt og blått. I slike tilfelle vert GIMP sine kanalar omforma til høvande kanalar for den aktuelle visinga.

Kanalane er særleg nyttige når du har behov for å forandra ein av fargane i biletet. Skal du for eksempel fjerne «raude auge», kan du arbeide direkte på raudkanalen.

Du kan sjå på kanalane som masker som styrer utsjånaden til den fargen kanalen gjeld for. Ved å bruke filter på kanalinformasjonen, kan du få fram mange varierte og subtile effektar. Eit godt eksempel på slik filtrering er kanalmiksaren.

I tillegg til desse kanalane kan du i GIMP også lage dine eigne kanalar, eller for å vere meir nøyaktig: dine eigne kanalmasker. Desse vert viste i den nedre delen av kanaldialogvindauget. Du kan opprette ein ny kanal eller lagra eit utval til kanal(maske). Sjå Masker for meir om dette.

Often when modifying an image, you only want a part of the image to be affected. The «selection» mechanism makes this possible. Each image has its own selection, which you normally see as a moving dashed line separating the selected parts from the unselected parts (the so-called «marching ants»). Actually this is a bit misleading: selection in GIMP is graded, not all-or-nothing, and really the selection is represented by a full-fledged grayscale channel. The dashed line that you normally see is simply a contour line at the 50%-selected level. At any time, though, you can visualize the selection channel in all its glorious detail by toggling the Quick Mask button.

A large component of learning how to use GIMP effectively is acquiring the art of making good selections—selections that contain exactly what you need and nothing more. Because selection-handling is so centrally important, GIMP provides many tools for doing it: an assortment of selection-making tools, a menu of selection operations, and the ability to switch to Quick Mask mode, in which you can treat the selection channel as though it were a color channel, thereby «painting the selection». For more information, see also The Selection.

When you make mistakes, you can undo them. Nearly everything you can do to an image is undoable. In fact, you can usually undo a substantial number of the most recent things you did, if you decide that they were misguided. GIMP makes this possible by keeping a history of your actions. This history consumes memory, though, so undoability is not infinite. Some actions use very little undo memory, so that you can do dozens of them before the earliest ones are deleted from this history; other types of actions require massive amounts of undo memory.

You can configure the amount of memory GIMP allows for the undo history of each image, but in any situation, you should always be able to undo at least your 2-3 most recent actions. The most important action that is not undoable is closing an image. For this reason, GIMP asks you to confirm that you really want to close the image if you have made any changes to it. For more information, see also Undoing.

A lot of the things that you do to an image in GIMP are done by GIMP itself. However, GIMP also makes extensive use of «plug-ins», which are external programs that interact very closely with GIMP, and are capable of manipulating images and other GIMP objects in very sophisticated ways. Many important plug-ins are bundled with GIMP, but there are also many available by other means. In fact, writing plug-ins (and scripts) is the easiest way for people not on the GIMP development team to add new capabilities to GIMP.

Alle kommandoane i filtermenyen, og mange andre kommandoar i andre menyar, er eigentleg programtillegg. Difor kan du av og til oppleva å få ei blanding av norsk og engelsk i menyane. Ikkje alle programtillegga er omsette eller kan omsetjast til norsk, men dette rettar seg nok med tida.

In addition to plug-ins, GIMP can also make use of scripts. Scripts are written in a language called Script-Fu, which is unique to GIMP (for those who care, it is a dialect of the Lisp-like language called Scheme). In the past there was a clear distinction between scripts and plug-ins, but that is disappearing. Depending on which Script-Fu interpreter you use, Scheme scripts can also be installed as plug-ins.